Blood, Bones and Butter er den eneste kokkememoaren som holder som litteratur, og grunnen er at Gabrielle Hamilton er forfatter først og kokk deretter.
Boken begynner med lammet. Hver vår gravde foreldrene hennes en grop i bakken utenfor den ombygde silkefabrikken de bodde i i New Jersey, tente bål i den og inviterte hundrevis av mennesker på helstekt lam. Faren var scenograf, moren hadde vært ballettdanser i Frankrike.
Foreldrene skilte seg da hun var tretten, og hun ble i praksis overlatt til å klare seg selv. Hun løy om alderen for å få jobb på restaurantkjøkken, havnet i rusmidler og tyverier, arbeidet seg gjennom sommerleirer og cateringkjøkken og tilbrakte et tiår uten retning før hun tok en forfatterutdanning ved University of Michigan.
I 1999 åpnet hun Prune i East Village. Tretti plasser, ingen forretningsplan og en meny som besto av akkurat det hun selv hadde lyst til å spise.
Den siste tredjedelen handler om et besynderlig proformaekteskap med en italiensk lege og om somrene hos moren hans i Puglia. Den delen har vært omdiskutert, og enkelte lesere mener boken mister retningen. Det gjør den kanskje, men det er også her boken er på sitt mest usentimentale.
Boken vant en James Beard Award i kategorien for skriving og ikke for mat, noe som sier det meste. Anthony Bourdain skrev en av sine mest overstrømmende anbefalinger noensinne om den.
Man lærer ingenting om matlaging i denne boken. Det man får, er svaret på hvorfor noen frivillig arbeider femten timer om dagen i et varmt rom for dårlig lønn, og den som har gjort det, vil kjenne seg igjen på hver side. Den som aldri har gjort det, får i stedet en av de best skrevne memoarene som finnes om arbeid på et restaurantkjøkken overhodet.
Format: Heftet
Antall sider: 304
Forlag: Vintage
ISBN: 9780099498339
Språk: Engelsk
Først utgitt: 2011